Bokelskere.no

Jeg tenkte at jeg nå måtte begynne å tenke på noe annet enn Vietnam-krigen; jeg ville tenke på Nana. Jeg gikk langsomt. Solen blendet meg, og jeg la merke til et hvitt mapapir som lå veikanten. Alt virket en tanke uhyggelig på meg denne dagen, og jeg forsto at jeg måtte ta meg sammen og visste ikke hvordan jeg skulle kunne gjøre det. Men det var en lettelse å være ute og gå. Jeg kjente eimen av tørr asfalt, og av vårlig klar luft, og jeg ville åpne meg for alt og leve mitt eget liv og ikke evig og alltid befinne meg under åket av erindringer om en krig som var slutt før jeg ble født, og jeg lurte på om jeg våget å fortelle Nana om alt dette.
Nei, ikke nevn det for henne, tenkte jeg.