Om ydmykhet
En ung, vis mann av edel slekt, gikk i land i en havn i Bysants. Fordi han utstrålte viten, fattigdom og dømmekraft, la de tingene hans på et kjært sted.
De religiøses leder sa til ham en dag:
"Fei rusk og støv ut av moskeen."
Så snart den reisende mannen hørte dette, gikk han ut og siden så ingen noe tegn til ham.
Venner og gamle fortolket det slik at den fattige manglet utholdenhet til å arbeide.
Neste dag grep en tjener ham på veien og sa:
"Du handlet galt med ditt fordervede syn. Visste du ikke, ditt selvgode barn, at menneskene oppnår sine posisjoner ved å yte tjeneste?"
Han tok til å gråte i oppriktighet og smerte.
Han sa: "Å, min venn, du som er sjelens pleier og hjertets lys! Jeg så verken støv eller sand i dette mausoleet. Jeg var skitten på dette rene stedet. Derfor tok jeg straks noen skritt tilbake, slik at moskeen forble ren for støv og rusk."
Sist sett
