Bokelskere.no

Jeg er heldig, jeg skal være glad for å være i Praha, stå på Karlsbroa, være sammen med Roar.
Ja vel, jeg er glad for å være i nærheten av Roar. Jeg er jo det.
Men Roar har sin egen agenda i Praha.
Jeg vet ikke hva den er. Men den er der.
Og som et kaldt lysglimt, noe hvitt som fjerner meg fra heten her på broa, fremkaller jeg bildet av Teresa igjen. Høy, antagelig. Helt sikkert mørkhåret. Av en eller grunn forestiller jeg meg at hendene hennes var hvite, bløte. Men neglene hennes kan ha vært sprukne. Eller blankpolert fine, Teresa stelte sikkert hendene sine, fikk dem stelt i en liten frisørsalong der det luktet neglelakk og de sopet gulvet for hår flere ganger uten å få med seg hårene som lå rett ved Teresas høyhælte sko. Kanskje hun bøyde seg ned ute på gaten etterpå og tørket vekk den lille kransen med hår som lå ytterst på skoen hennes og tilhørte en annen kvinne eller mann. Teresa kan ha vært rund, jeg stryker hånden over ribbeina mine, jeg kjenner dem gjennom T-skjorta, harde, fremtredende.
– Ellen, sier Roar.