Skuffelsen som skyldtes katastrofen som rammet landet mitt (en katastrofe med konsekvenser som kommer til å vare i hundre år), begrenset seg ikke til de politiske begivenhetene alene: Denne skuffelsen gjaldt mennesket som sådant, mennesket med dets grusomhet, men også med det infame alibiet det benytter for å skjule denne grusomheten, mennesket som alltid er rede til å rettferdiggjøre sitt barbari med sine følelser. Jeg forstod at følelsesmessig opphisselse (så vel i privatlivet som i offentligheten) ikke er uforenlig med brutalitet, men faller sammen med den, inngår i den...