Bokelskere.no

Det ble snakket meget om en dramatiker i Heidelberg den siste tiden, og forrige vinter ble et av hans skuespill oppført på byens teater under jubel fra tilhengerne, og piping fra anstendige mennesker. Philip hørte diskusjoner om stykket ved det lange bordet i spisestuen, og i diskusjonens hete mistet professor Erlin sin vante ro som han var så stolt av. Han slo knyttneven i bordet og druknet all opposisjon ved å brøle med den dype, vakre stemmen sin. Dette stykket var vrøvl, uanstendig vrøvl til og med! Han hadde tvunget seg til å sitte i teateret til det var ferdig, men han hadde både kjedet seg og blitt kvalm, han visste ikke om han hadde kjedet seg mest eller om han var blitt mest kvalm. Hvis det skuespillet var et bevis på teaterets nivå nå om dagen, da var det på høy tid at politiet grep inn og stengte alle teatre. Han var ikke noe dydsmønster, og han kunne le like godt som noen annen av den vittige umoralen i en fransk komedie, men i dette stykket fantes ikke noe vidd, bare smuss. Han holdt seg for nesen og blåste foraktelig. Det var familielivets fordervelse, undergravning av moralen, Tysklands undergang.

"Aber Adolf," sa Frau Erlin fra bordets andre ende, "bli ikke så hissig. Ta det med ro."
Han ristet neven mot henne. Han var den fredeligste skapning Vårherre hadde skapt, og han gjorde ingenting i verden uten å rådføre seg med professorinnen.

"Nei Helene, jeg kan ikke ta det med ro!" skrek han, "og jeg sier deg at jeg vil heller se mine døtre ligge døde foran meg enn at de skulle se på den skitten denne skamløse mannen presenterer."

Skuespillet var Et Dukkehjem, og forfatteren var Henrik Ibsen.