Bokelskere.no

Selv den delen av samtidslitteraturen som ikke var krim, var full av hat. Skulle man elske Thomas Bernhard fordi han etterhvert fremsto som stakkarslig og ensom? Slutten på Trær som faller er kanskje det mest merkverdige og samtidig geniale som er skrevet i samtidslitteraturen. Etter å ha brukt hele boken på å skjelle ut svært gjenkjennelige aktører i det østerikske kulturlivet, løper hovedpersonen hjem til seg selv, ivrig etter å skrive boken om den, og bekjenner hvor avhengig han egentlig er av dem. Hele Bernhards forfatterskap var et avskyelig prosjekt, i humanistisk forstand. Et kollosalt og kontinuerlig besvergende angrep på mennesker som famt utenfor hans egne normer for hva som var godt og dårlig. Akkurat slik Jens Bjørneboe også hadde gjort. Og allikevel skulle de begge fremstå som klarsynte, verdifulle forfattere.