Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnsom og emosjonelt perfid fom barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg.