Hun var altså i sin beste alder, fullt utvokst, moden kvinne som ikke lot seg kue av noen mann. Hun strikket ikke votter til zulumisjonen, hun hørte ikke hjemme i noen syklubb, hun beundret ikke noen alvorsmann av en husbonde som var ordfører i det hjemlige kommunestyre. Nei, Sancta Vénere hadde sitt hjem i de lange dønninger under sydkorset. Der var hun fri, og der fant hun sine elskere.