Bokelskere.no

Hvorfor vie livet sitt til poesien? Hvorfor utsette seg for de farer som det å fordype seg i språket kan medføre? At poesien ligger nær vanviddet, er kanskje en romantisk forestilling, men likevel slutter jeg meg til den: Å skrive dikt er å utsette seg for fare språklig og eksistensielt, kanskje ikke minst på grunn av alle mytene rundt denne typen virksomhet. Men faren er også reell, for poeten kan komme inn i en tilstand av ambivalens i forhold til det sosiale livet og nærmest bukke under. For hvor befinner han eller hun seg i forhold til samfunnet? Det er som om man som poet er kastet helt ut av det, samtidig som man er like ved roten til de store spørsmålene.