Tante soffen gjentok hver sommer at hun en gang var den vakreste piken i Kristiania. Tanken på at dette mennesket som snart sopte gulvet med nesen og lignet mer og mer på en rosin, hadde vært den vakreste, uansett hvor og når, var ganske enkelt kinkig å tenke seg. Det grenset mot det uangripelige. (...)På den annen side, alle rosiner har jo en gang vært drue.