Av erfaring vet vi at vi kan ha mange dypt forankrede holdninger til oss selv, andre eller verden, som inni oss fortoner seg som sannheter, men som likevel kan være subjektive og høyt diskutable. Vi har ment det lenge, slik er det bare, og vi tenker sjelden igjennom om dette er sant eller ikke. Vi bare mener det, det er bare slik det er. Vi blir heller ikke til vanlig nødt til å forklare hva vi mener eller begrunne det, slik at også andre forstår det. Det er det som skjer i terapi. Man blir nødt til å sette ord på egne tanker og holdninger, si dem høyt. For mange er dette både klargjørende, overraskende og skremmende. Mener jeg virkelig dette?