Litteraturen forsøkte å åpne universet, å øke, om enn aldri så lite, summen av hva det var mulig for mennesker å sanse, forstå, og dermed i siste omgang å være. Stor litteratur gikk til ytterkantene av det kjente og presset mot grensene for språk, form og mulighet, for at verden skulle kjennes større, videre, enn før. Ikke desto mindre var dette en epoke da menn og kvinner ble presset mot stadig trangere definisjoner av seg selv, oppmuntret til å kalle seg bare en ting - serber eller kroat eller israeler eller palestiner eller hindu eller muslim eller kristen eller bahai eller jøde - og jo trangere deres identitet ble, desto større ble sannsynligheten for konflikt mellom dem.