Bokelskere.no

Når jeg besøker Mamie, får jeg alltid lyst til å gråte, for selv om hjemmet hun bor på, er muntert og vennlig, er det grusomt å se hvordan hun forsvinner. Det er som å stå på dekket av en båt og se at noen blir trukket under av bølgene, samtidig som man vet at det ikke finnes noen livbøye å kaste ut til vedkommende.