Det var slik Gud hadde formet de to: Den ene var den andre overlegen. Nøyaktig hvorfor han hadde gjort det, var det ikke opp til mennesker å sette spørsmålstegn ved. Det som betydde noe, var at flekker ikke vistes på fargen svart, i motsetning til hvitt, som avslørte selv den minste prikk. I samme lei ville kvinner som var besudlet, øyeblikkelig bli lagt merke til og skilt ut fra resten, slik skallene skilles fra kornet. Så når en jomfru ga seg selv til en mann –selv om han var mannen hun elsket –hadde hun alt å tape, mens han hadde absolutt ingenting å tape.
Slik var det at i det landet hvor Rosa Skjebne og Nok Skjønnhet ble født, var «ære» mer enn et ord. Det var også et navn.
Man kunne kalle barnet sitt «Ære», så lenge det var en gutt. Menn hadde ære. Gamle menn, middelaldrende menn, til og med skolegutter som var så små at de fremdeles luktet morsmelk. Kvinner hadde ikke ære. Istedet hadde de skam. Og som alle visste, ville Skam være et ganske usselt navn å bære.
Sist sett
