Idealet til de russiske landsbyenen er mir, som opprinnelig betydde "fred", men som til slut kom til å bety "landsby". Den gamle russiske landsbykulturen var egalitær og søkte harmoni og samhold mellom naboer. I følge skildringene til Tolstoj, og andre store russiske romanforfattere, levde de et liv i gudfryktig elendighet. Landsbyråd av eldre tok viktige avgjørelser i felesskap, og det var regnet som en synd mot Gud og den naturlige orden å være for rik eller for fattig. De høstet i felleskap på dugnad, og du var enten på innsiden eller på utsiden - noe som speiler seg i russisk språk, der kontrasten mellom my (oss) og oni (dem) er meget sterk. Å bli stemplet som "ikke en av oss" skal vistnok fremdeles være en alvorlig forbannelse på den russiske landsbygda.