"Du drar først, og så kommer vi etter", sa de begge.
"Josef drar først, og så kommer vi alle etter", svarte jeg.
De så på meg med triste, fryktsomme øyne. Far tryglet om at jeg skulle dra. Han fortalte meg hvor lettet han ville bli hvis han visste at bare ett av barna hans var i trygghet. Mor presset hendene mine mot brystet og sa at jeg måtte følge min nye ektemann. Det var min plikt som hustru. Men min søster sa aldri et eneste ord, og det var hennes stillhet som runget høyest.