Bokelskere.no

Ansikt mellom hender

Fjern, som om hun lytter på et selsomt
bud...så samler hun sansene sammen
og tiden får gå videre...en vår
står uforløst i hennes hud...

streifer du håret hennes der det møter
pannen, streifer du drømmen, du går
like inn og duggslår hennes sinn og
du er både sol og voldsom vind

Hender kan være harde, ru som bark
men innenfra, fra stammen, rører du
hennes uutsprungne liv, det indre løv
der kropp og drøm er fuget sammen...

Hender er så redde, sjelden tør de
favne ømt om det som springer, Men
streifer vel en tinning kanskje
Fuglespor og blomster-vinger...

Hender skal være varsomme, de kan
vekke uforløste hav av sommer, et
ansikt, et ansikt er en naken vår
der kjærlighet og sorger kommer...