Draumane,
mine små urolege foster,
brått stig dei fram
og gjer meg redd.
Halvferdige er dei,
men veit alt
om det første og det siste,
om rørsler av hender,
mjukt gripande,
om augo som stig
og søkk,
om hjernar
på hastige reiser
gjennom seg sjølve
mot målet,
mot lyset, det endelege,
eksplosjonen
og eit langsamt fallande
stjernedryss.
Etterpå veit ingen.
Alt er stilt
på botnen av havet.