Min ungdoms landskap
var skiftande grått
under uvershimlane
og over djupnene,
men med svale morgonsletter innimellom
der fuglar vart jaga opp
i stigande stripe
og alt gleid unna
over blått vatn
til det stansa
i still endeløyse
og vart borte.
Som vaksen
leitar eg framleis langs strendene
som går i bogar kring verda,
set ryggen mot stormane
og er takksam for livet
og den lange, klåre dag.
Når det ein gong skymest
søker eg fjellet
der skodde driv
og elvar susar.
Grovhogge
skal det løfta sin profil
mot himmelen
og vera min gravstein.
Forvitra,
men veldig
og synleg milevis
over havet.