Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."