Bokelskere.no

Og hele dagen sitter vi på svaberget nede ved stupebrettet, mens moren har parkert stolen i den blafrende skyggen under epletreet og der maler hun oss. Hun har en stor, hvit hatt på hodet og mer ser vi ikke av henne. Det er ikke en eneste sky på himmelen, vi blir brune og det er akkurat som om Peders hår falmer, det kler ham, selv om han ser ganske sur ut. Jeg lurer på om moren klarer å male det, at vi forandrer oss, før bildet er ferdig, at vi ikke lenger er de samme. Men vi får ikke se hva hun maler. Faren kommer med kald appelsinsaft når vi blir tørste og hver time bader vi. Vi hopper på likt fra stupebrettet og synker helt til føttene når de glatte steinene og der skyver vi fra og svømmer opp i solen som henger i en tråd av skinnende dråper. – Jeg har dere snart! roper moren. Og vi setter oss på plass igjen og er tørre med det samme. Moren nynner en kjent melodi, under epletreet, under den brede, hvite hatten, bak staffeliet, og når jeg siden hørte denne låten kunne jeg kjenne heten på svaberget den dagen, jeg måtte lukke øynene for ikke å bli blendet og duften av varm solkrem og tobakk fylte meg med en underlig, sitrende sorg jeg ikke helt kunne begripe, for alsri hadde jeg hatt det bedre enn da, på det hete svaberget, Ildtjernet, sommeren med Peder, og kanskje det er akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket akkurat er forlatt. – Jeg har dere snart! roper moren en gang til. Og selv Peder smiler, trekker inn magen og prøver å vise muskler. Faren slipper isbiter i glassene våre, en klirrende, kjølig lyd på bunnen av solen.