Jeg benytter pausene som oppstår til å se til mine sårede. De har nå ligget i vognen ett døgn! Jeg undersøker hver enkelt før jeg gir dem resten av vannet på feltflasken og en skive knekkebrød til hver. Den ene av dem ligger og raller. Det er ham med de utskutte øynene. Han gnir seg stadig i øyenhulene og rett som det er, setter han i med et uhyggelig brøl som går gjennom marg og ben. Stakkars gutt, han er nok blitt vanvittig....... Jeg surrer ham fast med tauer for at han ikke skal skade de andre, og bestemmer meg for å ta ham med så langt som mulig. Men i det øyeblikk en "normal" såred må plass, må han ut av vognen og etterlates, - sier jeg til meg selv.
Stanken inne i vognen er fryktelig. De har gjort sitt fornødne der de ligger, som rimelig kan være. Sårene stinker også; bandasjene skulle vært skiftet for lenge siden, men nå levnes der ikke tid. Vi må straks videre. Vi har vært ett døgn underveis, og er bare halveis til Korsun! Hvordan skal dette gå ? Og hva med de sårede ?
Sist sett
