Bokelskere.no

Ouch...

He-he. Skjønner litt hva du snakker om. Side 200 nå.

Men det er jo DEN STORE NORSKE SJØROMANEN.

Og det er visst alt mange synes man trenger å si om den, som om det i seg selv er et kvalitetsstempel for boka at den fyller et slags tenkt kulturelt hull. Det er visst mindre viktig hva det fylles med. Synes det var bra Morgenbladet tok tak i viraken rundt boka og stilte spørsmål ved norsk anmelderkultur i møte med "den gode intensjon". Ble litt på siden dette, men det ante meg av deres kommentarer at dere ikke er overvettes begeistret.

Leste om knefallet for den gode intensjon jeg også og kunne tenkt meg et lignende kritisk blikk på historier som vekker sympati. Har en følelse av at anmelderne også føler seg forpliktet til ellevill jubel hver gang noen skriver personlig om sykdom eller tilliggende temaer.

Sent svar! Ja, det er kanskje så, men jeg finner det litt vanskeligere å bebreide dem for konfliktskyhet og kulturell ansvarsfraskrivelse i disse tilfellene. For hva skal man gjøre i møtet med disse personlige og vonde historiene? Man kan angripe dem på samme måte som all annen litteratur og kunst, hvor kritikkens formål bør være å belyse hva som gir dem kulturell verdi, eller mangel på sådan, men man kan liksom ikke, like lite som man kan abstrahere en venns personlige tragedie. Personlig er jeg ikke redd for å trekke i tvil disse historienes samfunnsverdi, og jeg vil nok aldri heller forstå behovet for å offentliggjøre sorgprosesser og det mest private i ens liv, om dette ikke også er akkompagnert av en tanke om å "si noe mer". Disse historiene har ingen kunstneriske eller subversive ambisjoner, og de er et så langt jeg kan skjønne ganske nytt fenomen. Jeg vet ikke hvordan kritikerne bør forholde seg til dem. De trenger ikke løfte dem opp, for de selger seg selv der de står ved siden av sjokoladen hosNarvesen, men de er også vanskelige å utsette for et kritisk blikk. De stiller seg utilgjengelige for den analytiske så vel som for den emosjonelle granskningen.

Jeg er forsåvidt enig. Vi kommer jo ikke selv med titlene vi tenker på, det føles litt slemt. Skulle likevel ønske at anmelderes kritikk var litt mindre knyttet til jubel over at noen er såkalt "modige" eller beskriver "et viktig tema" og litt mer til om det er godt skrevet, originalt og kanskje også grensesprengende. Siste merkelapp forstår jeg jo at ikke alle gode bøker kan ha, men det hadde vært gøy synes jeg om noen ble blinka ut for oss.

Jeg tror ærlig talt ikke det er så mange av disse bøkene som kan blinkes ut, for i det de er i besittelse av kvaliteter som tilsier at de fortjener oppmerksomhet også fra et, hva skal man si, mer kritisk publikum, så har de allerede overskredet sin nykonstruerte sjanger og befinner seg som regel trygt plassert i en annen bås. Jeg tenker på bøker som En dåre fri, Monstermenneske og Knausgårds mammutprosjekt, for å nevne et par. Uten at jeg har lest noen av dem er vel konsensus at de vil noe mer enn at man skal gråte på forfatterens (og sin egen og alle andre menneskers) vegne. Så kan man jo diskutere om de nevnte tre bøker også har blitt tilgodesett med mye virak i kraft av å være "personlige" historier. Jeg synes norsk anmelderkultur generelt er tam og fordummende. Litteraturkritikken lider under at få kan si hvorfor noe er godt skrevet, originalt eller viktig, og hva film gjelder er det enda verre. Ofte sier ikke anmelderne stort mer enn hva reklamen gjør.

Synes noe opphauset så langt - ja. Nå har jeg vært litt til sjøs selv og syns dette er noe interessant i kraft av det. Det er også noen fine tendenser her og jeg er ikke imot prosjektet som sådan. Men 800 sider da mann? Her kunne det vært strammet kraftig inn. Show, don't tell osv. Det blir unektelig litt komisk når Michelet i etterordet takker forlagsredaktørene for gode innspill og "tøffe strykninger."