Bokelskere.no

Husker du aftenbønnen?

Jeg husker bare ting når det ikke er mer igjen av dem.
Men det var aftenbønnen som sto i den lyseblå boken
med bareneregler dekket av gammel havregrøt, på siste
side. Etter huskeregelen for norske kornsorter, byggen med
lang paraykk, rugen med vipper, havren som har bjeller på,
hveten har kun tipper.

I radioen brøler guttekoret. Stekelukten renner ned vinduet.
Såpepulveret sitter fast i sprekken på vaskemaskinen. Der
det durer varmt, roterer, ligger et rede av skittent sengetøy
man kan stupe i og finne kattunger.

Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg skraper grønske av pappas
amerikakoffert, i gamle dager reiste han mye og vokste som
en ivrig plante i sollys. Det henger noen kattunger etter
klørne fra strietapetet. Lillesøster vikler seg inn i fiskegarnet
hun fikk til jul, men lærer fort både å fristille seg og
oppgradere bøteteknikken.

I radioknitringen bor kjeltringer som dreper mamma og
pappa hver natt. Mamma knytter forkleet rundt kjøkkenet,
hører ikke ropene fra barnerommet.

Stenglene som holder stuebordet oppe er på god vei til å
knekke. I midten står tv'en og holder veggene på trygg
avstand.

Lillesøster er skremt. Hun dytter aftenbønnen inn i de
overfylte skyene og kommer opp i sengen min. Jeg setter på
to nattlamper og lukker buret så ikke rottene skal rømme
og bli spist av kattungene.

Husker du ikke siste vers? Mamma synger det jo hver kveld.
Jeg øver i hodet, husker når jeg nynner litt først.

Taklampen dirrer. Spøkelsesklistremerket sitter fast på
vinduet. Det e nå eller aldri. Jeg husker ting best når det
ikke er noe mer igjen.