"Mens han hørte gledesskrikene som steg opp til ham fra havnen, husket Rieux at denne glede alltid er truet. For han var klar over at denne menneskemassen ikke visste det en kunne lese i bøkene, at pestens basille verken dør eller forsvinner, at den i årevis kan ligge urørlig i møbler og klær, at den venter tålmodig i soveværelsene, kjellerne, koffertene, lommetørklene og gammelt papir, og at den dagen kanskje ville komme da pesten, til ulykke og til advarsel for menneskene, igjen vekket sine rotter og sendte dem ut for å dø i en lykkelig by”
Sist sett
