”Plutselig snudde han seg mot meg igjen: <<Pappa, husker du at jeg ropte på deg da jeg våknet igjen på sykehuset?>> Hvordan kunne jeg glemme det? Det var det herligeste lyden jeg har hørt. >>Ja visst husker jeg det>>, svarte jeg. <<Du skjønner, jeg ropte fordi Jesus kom og hentet meg, Han sa at jeg måtte dra tilbake fordi Han svarte på bønnen din. Det var derfor jeg ropte på deg.>> (…) Og Jesus svarte på bønnene mine? Han, helt personlige? Etter at jeg brølte til Gud, skjelte Ham ut, stilte jeg store spørsmålstegn ved Hans visdom og trofasthet? Hvorfor ville Gud i det hele tatt svare på slike bønner? Og hvordan hadde jeg gjort meg fortjent til Hans barmhjertighet?