Bokelskere.no

Jeg la Roman med kokain oppslått på bordet og tok et par nummer av Vinduet og la ved siden av, det ene oppslått, det andre ikke. Tre oppslåtte bøker virket for mye, det så nesten arrangert ut, men to oppslåtte og en ikke-oppslått kunne ingen mistenke, det var perfekt.
En times tid senere, mens jeg satt og forsøkte å skrive, ringte det på. Yngve og Asbjørn stod på trappen. Det var noe rastløst over dem, fornemmet jeg, de ville allerede videre.
– Morsomt at du kom til Bergen, Karl Ove, sa Asbjørn og smilte.
– Ja, sa jeg. – Kom inn!
Jeg lukket døren bak oss, de stod midt på gulvet og så seg rundt.
– Du har fått det fint her, sa Yngve.
– Mm, sa Asbjørn, – Skikkelig fint sted å ha hybel på. Men du?
– Ja? sa jeg.
– Den Lennon-plakaten, den må du ta ned. Det går ikke.
– Å? sa jeg.
– Det er sånt man holder på med på gymnaset. John Lennon. Å fytti helvete.
Han smilte da han sa det.
– Er du enig? sa jeg og så på Yngve.
– Selvfølgelig, sa han.
– Hva skal jeg ha i stedet, da?
– Hva som helst, sa Asbjørn. – Bjøro Håland er bedre.
– Jeg liker egentlig The Beatles, sa jeg.
– Det mener du ikke, sa Asbjørn. – Ikke The Beatles, vel.
Han snudde seg mot Yngve og smilte igjen.
– Jeg syntes du sa at lillebroren din hadde så bra musikksmak? At han hadde sitt eget radioprogram?
– Ingen er perfekt, sa Yngve.
– Sett dere ned, da, sa jeg. Selv om jeg hadde blitt satt ut av det med Lennon-plakaten, og var varm i hodet, siden jeg hadde forstått nøyaktig hvorfor det var feil i det samme øyeblikket Asbjørn hadde sagt det, selvfølgelig var det gymnasialt, var jeg fortsatt stolt over å ha dem her, på min egen hybel, omgitt av mine saker.