Bokelskere.no

Odd Rustad står og ser utover fjorden, det strammer i magen, romsterer der inne. Han blir gående fram og tilbake, klarer ikke å roe seg ned, få dagen ut av systemet. En sur smak siver fram i munnen, han spytter. Og så kommer det. Han bøyer seg ned bak en busk, huker seg framover, kroppen i spenn. Han brekker seg, lar det renne ut av ham. Det renner ned på bladene og samler seg i en dam. Stanken er stram, intens. Han kaster opp til det bare er vann igjen, sur galle fra bunnen av magen, det siste slammet kommer ut med en brekende lyd. Så retter han seg opp, tørker seg rundt munnen med jakkeermet. Han ser skipet ute i Oslofjorden. Klokka er snart halv fire. Pusten går roligere. Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en. Når han sto der i går, utenfor den døra. Han burde ha banket på. Uansett. Han skulle ha banket på den døra. Idet Odd Rustad setter seg inn i bilen, tar han en beslutning. Han starter motoren, bilen ruller, tanken er klar.