Bokelskere.no

Hun var nervøs den dagen hun gikk til teatret. Kostymet hadde hun pakket inn i gråpapir, pent sammenbrettet. En sekretær i stram drakt med små runde briller tok imot henne, smilte og ba henne følge med opp til systua. Der ventet herr Østli, fortalte hun, det var han som ansatte. De gikk opp de teppebelagte trappene, inn på systua. Her var det rader med symaskiner, bokser med trådsneller, den ene veggen var dekket av stoffruller, i et hjørne ble det tatt mål av en skuespiller mens han trallende varmet opp stemmen. Lyset sto inn gjennom de ovale vinduene, det luktet søtt, parfyme og teatersminke, noen av sydamene kikket bort på henne da hun kom inn, Helene sto bak et bord og målte opp et rødt fløyelsstoff, hun nikket optimistisk. Herr Østli satt bak et skrivebord. Uten å se opp, ba han henne sette seg, sekretæren trakk seg forsiktig ut av kontoret. Sonja la pakken i fanget, hun svettet i håndflatene, kjente at gråpapiret ble mykt under fingrene, klamt, herr Østli satt fordypet over en bunke papirer. Han så ung ut, yngre enn hun hadde sett for seg, det mørke håret klistret seg inntil hodet, sirlig gredd, ansiktet var smalt, nesa rett. En sigarett lå halvrøkt i et askebeger, røyken steg opp i en tett stripe.
– Så De er på jakt etter arbeid? sa han, fortsatt med blikket festet på papiret. – Hvorfor ønsker De å komme til teatret?
– Fordi det er min store drøm, sa Sonja, med klar stemme, overrasket over seg selv, det virket plutselig så enkelt, så tydelig og selvsagt.