Det ligger i kalkunens natur å stimle sammen om kvelden. Å kjenne dem er ikke å beundre dem, for de er forfengelige og hysteriske. De klumper seg sammen, så de blir et lett bytte, og på den minste vink får de panikk. De får alle de sykdommer som annet fjækre har, pluss noen som de selv har oppfunnet. Kalkuner må tilhøre de manio-depresive typer, for det ene øyeblikket buldrer de med blussende hakelapper, slår hjul med halene og feier med vingene i elskovssyk praleri, og i det neste stimler de sammen, feige og vettskremte.