(Mr. Whopsle leser høyt fra avisen.)
Et meget populært mord var blitt begått, og Mr. Whopsle var stenket i blod opp til øyenbrynene. Han frydet seg over hvert eneste gruoppvekkende adjektiv i beskrivelsen, og identifiserte seg med hvert eneste vitne under likskuet. Han stønnet svakt: "Det er ute med meg", i rollen som offeret, og han brølte blodtørstig: "Jeg skal nok få has på deg", i rollen som morderen. Han avgav en rettsmedisinsk forklaring på samme manér som om han var vår lokale lege, og klynket og skalv i rollen som den aldrende bomvokteren. Sistnevnte hadde vært så døddrukken da han overhørte slagene at det ble reist tvil om vedkommendes mentale tilstand. I hendene på Mr. Whopsle ble embedsmannen som foresto likskuet, en Timon fra Aten, og rettsbudet en Coriolanus. Han storkoste seg, og alle vi andre koste oss også, og fant oss meget vel til rette. I denne hyggelige atmosfæren kom vi frem til kjennelsen "overlagt drap".