Bokelskere.no

Grete Iversen, som i de siste sekundene hadde skrudd frenetisk på en rekke knapper der fremme, og faktisk også hadde klart å redusere støyvolumet til rett under smertegrensen, ønsket oss hjertelig velkommen en gang til. Det var liksom ikke måte på. Og så satte hun igang. Hun håpet inderlig at alle hadde tatt med seg rikelige mengder godt humør, og så kom reiseselskapets og Benidorms historie om hverandre ut av den røde munnen hennes. Alt det der skrudde jeg bare av for. Men jeg hadde merket meg en ting: Da hun lirte av seg den ett hundre prosent utslitte turfrasen om det gode humøret, hadde det vært enkelte av turdeltakerne som hadde ledd høyt. Dette var mennesker jeg skulle tilbringe en hel uke under samme tak med. Det var nesten rart at det ikke rant blod fra øynene mine.