Bokelskere.no

De siste dagene er det imidlertid som om inntrykkene er blitt for mange. Det er som om vi gradvis blir stadig mer herdet i rettssal 250. Vi blir numne, og nesten for sterke. Som om skjoldet mot all djevelskapen er blitt for tykt. Den ene historien verre enn den neste. Jeg hører ordene og jeg ser sorgen, men griper meg selv i å rangere lidelser. Et verre og mer skamfullt ubehag kan jeg faktisk ikke tenke meg.

Men så kom Ina (22) inn i salen.

Det mest uskyldige vesen man kan tenke seg, og med et smil som jeg først trodde var naturlig nervøsitet.

Nå vet jeg bedre.

Smilet kom fra hjertet, et hjerte som utrolig nok fortsatt banker.

Det hun fortalte, måten hun fortalte det på, og forbauselsen i tingretten, den er i grunn umulig å gjenfotelle - men jeg skal likevel gjøre et forsøk. Fordi det må bevares, skrives ned og huskes.