Bokelskere.no

Jeg beklager på sett og vis at det var en dverg jeg felte, jeg skulle heller ønsket at det hadde vært et av menneskene, dem jeg hater. Kampen ville dessuten vært enda mer spennende da. Men jeg hater også mitt eget folk, min egen stamme er meg også forhatt. Og under kampen, særlig da jeg kom med det drepende støtet, følte jeg en eiendommelig opphisselse, som om jeg hadde utført et ritual i en fremmed religion. Jeg følte det samme som da jeg strupte Josafat, en ubetvingelig lyst til å ødelegge min egen slekt. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg forstår det absolutt ikke. Er det min skjebne også å ville utrydde min egen stamme?
Han hadde denne pipende kastratrøsten som alle dverger har og det irriterer meg meget. Min egen stemme er dyp og mørk.
Det er en foraktelig og vanæret slekt.
Hvorfor er ikke de som jeg?