Bokelskere.no

Helt fra jeg gikk på barneskolen hadde jeg, og alle med meg, blitt oppfordret til å tenke kritisk og selvstendig. At denne kritiske tanke bare var et gode opp til et visst punkt, og at det utenfor dette punktet ble snudd til sin egen motsetning og ble et onde, eller selv ondt, hadde ikke gått opp for meg før jeg var godt over tretti. Hvorfor så sent? kan man jo lure. Dels skyldtes det min stadige følgesvenn naiviteten, som i sin fetter-på-landet-aktige godtroenhet vel kunne så tvil om meninger, men aldri om meningenes forutsetninger, og således aldri spurte seg om "det kritiske" virkelig var kritisk, om "det radikale" virkelig var radikalt, om "det gode" virkelig var godt, noe alle fornuftige mennesker jo gjør så snart de har kommet ut av ungdomstidens selvdrukne og av følelser svimeslåtte anskuelsers grep; dels skyldtes det at jeg i likhet med så mange i min generasjon var opplært til å tenke abstrakt, det vil si å tilegne meg kunnskap om ulike tankeretninger i ulike fagområder, gjengi dem mer eller mindre kritisk, gjerne sett i forhold til andre tankeretninger, og så bli bedømt for det, men også i blant for min egen innsikts skyld, mitt eget vitebegjærs skyld, uten at tankene forlot det abstrakte av den grunn, slik at det å tenke til slutt helt og holdent var en aktivitet som utspilte seg blant sekundære fenomener, verden slik den framstod i filosofien, mens den verden jeg bebodde, den jeg sov i, spiste i, snakket i, elsket i, løp i, den som luktet, som smakte, som lød, som regnet og blåste, som kjentes mot huden, ble holdt utenfor, var ikke et tema for tenkning. Det vil si, tenke gjorde jeg jo der også, men på en annen måte, en mer praktisk, fenomen som fenomen-rettet måte, og ut fra andre motiver. Mens jeg tenkte i det abstrakte virkeligheten for å forstå den, tenkte jeg i den konkrete virkeligheten for å håndtere den. I den abstrakte virkeligheten kunne jeg lage meg et selv, et selv av meninger, i den konkrete virkeligheten var jeg den jeg var, en kropp, et blikk, en stemme. Det er den all selvstendighet tar sitt utgangspunkt i. Også den selvstendige tanke.