Når jeg leste Vinduet, som Kjærstad var redaktør av, kjente jeg så godt som ingen av navnene og titlene som figurerte der, og bare et fåtall av begrepene. “Om å brenne Æneiden,” het en artikkel, den gikk av en eller annen grunn løs i bevisstheten min, dukket opp snart her, snart der, uten at jeg visste hva Æneiden var. Alt dette var postmodernisme, Kjærstad var den største av de norske postmoderne forfatterne, og selv om jeg likte det, altså hele den verdenen som jeg ante befant seg bak det som stod i teksten, ante jeg ikke hva det var, eller hvor det egentlig fantes.