Bokelskere.no

Jeg har oppdaget at jeg undertiden inngir skrekk. Men det menneskene blir redde for, er seg selv. De tror det er jeg som skremmer dem. Men det er dvergen inne i dem, det menneskelige vesenet med apeansiktet, som gjør det, som stikker hodet opp av dypet i deres sinn. De blir redde for de vet ikke om at de har et annet vesen inne i seg. De blir overhodet alltid skremt når noe dukker opp til overflaten, noe fra deres indre, noe av grumset i deres sjel, noe som de ikke kjenner igjen og som ikke har med deres virkelige liv å gjøre. Når ingenting viser seg på overflaten, er de ikke redde, ikke angst for noen ting. De går omkring ranke og uberørte, med sine glatte ansikter som ikke uttrykker noe som helst. Men det finnes alltid inne i dem noe annet, som de ser bort fra, de lever uten å vite det mange slags liv samtidig. De er så underlig fordekte og sammenhengende.
Og de er vanskapte uten at det vises det minste på dem.