Menneskets indre frihet, som det bevarer inntil siste åndedrag, lar det også helt til siste åndedrag finne anledning til å forme sitt liv meningsfylt. For det er ikke bare et virksomt liv som har mening, idet det gir et menneske muligheten til å realisere verdien i skapende aktivitet.
Heller ikke er det bare et nytende liv som har mening, altså et liv som gir et menneske anledning til å fylle sitt liv med skjønnhetsopplevelser, med opplevelse av kunst eller natur.
Mening er det også i det liv - f.eks i konsentrasjonsleiren - som knapt gir noen sjanse lenger til å realisere verdier i skapende innsats eller opplevelse, men bare åpner en eneste, siste mulighet for høyverdig holdning.
Denne siste mulighet ligger i den måten et menneske forholder seg på til denne påtvungne innskrenkingen av dets tilværelse. Både det skapende og det nytende liv er forlengst stengt. Har liv overhodet noen mening, da må også lidelse ha en mening. For lidelsen hører jo på en måte med til livet - like fullt som skjebnen og døden. Det er først nød og død som gjør den menneskelige tilværelse til en helhet!