Jeg tenkte en del på hvorfor det var de små bagatellene som fikk meg ut av fatning, som gjorde at jeg nærmest hadde lyst til å gi opp, mens jeg ellers stort sett klarte å holde hodet godt over vannet når det gjaldt det at han var blitt syk. Jeg kom fram til at det antakelig er slik at man klarer å mobilisere for de store sakene og problemene, mens de små, bagatellene, de er man mer uforberedt på. Eller kanskje det er nettopp bagatellene man klarer å forholde seg til og blir fortvilet over, mens de store spørsmålene, de virkelig vonde, de holder man på lang avstand. De orker man ikke å reagere på.