Bokelskere.no

”Se hva jeg fikk”, sa hun, og fra toppen av posen rullet en haug med epler utover kjøkkenbordet: Rosafargede, burgunderrøde og gylne. “De skulle kastes.” Sammen danderte vi noen av eplene i et fruktfat og stappet resten i kjøkkenskapet. Carral hadde tydeligvis tenkt at vi skulle spise dem opp. “De bare lå der, liksom,” sa hun. “Liker du epler?”
Jeg nikket. Og jeg likte lyden av Carrals munn da hun tok en svær bit av et av de gylne eplene, knuste det søte kjøttet som en kvern. Den duse gulfargen i skallet gikk nesten i ett med håret hennes.
“De har fine navn,” fortsatt hun. “Jeg så det i butikken. De rosa heter Pink Ladies, og de gule Honeygolds. Er det ikke fint?”
“Veldig. Hva med de røde, hva heter de?”
“Det er det beste av alt. Bloody Ploughman.”
“Wow,” sa jeg.
Carral holdt opp et rødt eple foran seg:
“De ligner på eplene mamma pleide å henge på juletreet,” sa hun.
“Ordentlige epler?”
“Nei, de var av tre, malt røde. Det var så fine at jeg prøvde å spise dem.”
“Å nei!”
“Å jo! Jeg mistet en tann.”
Hun tørket seg rundt munnen og fortsatte: “Dagen etter fikk jeg et eple til dessert, sånn toffee apple vet du. Selv om jeg var helt øm i munnen.”
“Kunne du spise det?”
“Jeg slikket det.”