Jeg velger ordet ømhet. Og dette ordet undersøker jeg. Hva er nemlig ømheten? Jeg kommer til følgende suksessive svar: “Ømheten oppstår i det øyeblikket da vi kastes tilbake mot terskelen til den voksne alder, da vi engstelig blir klar over de fordelene ved barndommen som vi ikke oppfattet da vi var barn.” Dernest “Ømheten er den skrekken den voksne alderen inngir oss.” Og enda en definisjon: “Ømheten er å skape et kunstig rom hvor den andre må behandles som et barn.” Som De ser viser jeg ikke hva som foregår i Jaromils hode, men snarere hva som foregår i mitt eget. Jeg studerer min Jaromil lenge, og så forsøker jeg skritt for skritt å nærme meg hjertet av holdningen hans for å forstå, sette navn på og gripe den.