Dette er ikke en bok du skal gi til en som nettopp har mistet et barn, blitt voldtatt i forrige uke, fått en kreftdiagnose dagen før, eller nylig har vært utsatt for en fæl ulykke. I tiden like etter slike alvorlige hendelser er det helt normalt å være sint, lei seg, redd og bitter. Senere, når sorgreaksjonen har gått sin gang og ting tross alt kommer på avstand, bør man etter min mening jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. Ingenting av dette er nyttige følelser som på lang sikt hjelper en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. Når jeg skriver at man ikke skal gi denne boken til en som er i akutt krise, så er det ikke fordi det står ting her som skal skjules eller hemmeligholdes, eller som ikke er sant i alle situasjoner. Grunnen er at tittelen "i en akutt krise" kan virke unødig provoserende. I en begravelse sier man jo ikke til de sørgende: "Det er ikke mer synd på dere enn andre ! Det dør folk hele tiden. Dette må dere tåle! ". Nei, man sier kanskje heller: "Kondolerer. Jeg tenker på dere." Dette er en bok som passer best dersom du har litt tid på deg, med et minimum av ro og overskudd og du har lyst til å tenke gjennom livet ditt og hvordan du forholder deg til det.