Alle de enkle urmælende ting i naturen
fyller meg med en slags medynk
eller en følelse av å ha
forrådt noe.
Glemt og til glede for ingen
holder de fast ved
sin naive gjentagelse av seg selv.
Trærne folder seg like fromt ut
mot himlen
til alle årstider,
gresset gror
ydmykt og umerkelig,
veien
vender sitt hvite ansikt
evindelig
mot solen og skyene.