(ad Sigrid Undsets opptreden i Studentersamfunnet 1940)
... Hun var plassert i bakgrunnen på scenen, ved et lite bord med portvinsglass. Håret hennes var nedsubbet over de desillusjonerte øynene. Langsomt reiste hun seg, og som en soloppgang henrullende over åskanten nådde hun frem til katetret. Det knirket under hennes tonn. Hun la armene på lesepulten. Det knirket enda mer. ...
Vi hørte henne omsider si med grudden røst:
"Dumme mennesker er det verste jeg vet."