Sovende blomster

Nå er de søvnige som barn om kvelden.
De orker ikke lenger stå og smile,
men bøyer hodene i trang til hvile.

De er som småbarn lagt til ro i vuggen.
På slappe stengler står de litt og gynger.
Og vinden er en moderrøst som synger.

De synker søvnige mot jordens pute.
Så blir den hvite dynen ømt lagt over,
og snøen dekker blomsterliv som sover.

De sover trygt. I lange vinternetter,
til snøens dyne løftes bort av våren,
og solen kysser dem med smil: "God morgen".