En russisk folkevise er som vannet i en dam. Det ser ut som det står stille og ikke rører seg. Men nede i dypet renner det uopphørlig ut gjennom damlukene, og den rolige overflaten er bare et bedrag. På alle mulige måter, ved gjentagelser og paralleller, prøver folkevisen å forhale den gradvise utviklingen av innholdet. Men plutselig, ved et bestemt punkt, avslører den seg helt og gjør da med ett slag et voldsomt inntrykk på en.