Enheten mellom Faderen og Sønnen er noe så levende og håndgripelig at denne enheten i seg selv også er en person. Jeg vet at det er nesten ufattelig, men se det på følgende måte: Du vet at når mennesker kommer sammen i en familie eller en klubb eller en fagforening, snakker de om ”ånden” i denne familien eller klubben eller fagforeningen. De snakker om ”ånden” i den fordi de enkelte medlemmer når de er sammen, virkelig utvikler egne måter å snakke og oppføre seg på som de ikke hadde hatt hvis de var hver for seg. Det er som om det har oppstått en felles personlighet. Naturligvis er ikke noen virkelig person, det ligner bare nokså meget på en person. Men det er nettopp en av forskjellene på Gud og oss. Det som vokser fram av Faderens og Sønnens felles liv er en virkelig person, det er faktisk den tredje av de tre personer som er Gud.
Denne tredje personen kalles i fagspråket Den Hellige Ånd eller Guds Ånd.
Du behøver ikke bli bekymret eller forbauset om du oppdager at den (eller
han) står for deg som meget mer uklar og skyggeaktig enn de to andre. Jeg
tror det er en grunn til at det må være slik. (…) Hvis du tenker deg Faderen
som noe ”der ute”, foran deg, og Sønnen som noe som står ved siden av deg
og hjelper deg til å be og prøver å gjøre også deg til Guds barn, da må du
tenke deg den tredje person som noe inne i deg eller bakom deg.
Sist sett
