Gud er ikke i tiden – det er nesten helt sikkert. Hans liv består ikke av øyeblikk om følger etter hverandre. Hvis en halv million mennesker ber til han klokken halv elleve i kveld, må han ikke lytte til alle sammen i det ene lille glimtet som vi kaller halv elleve. Halv elleve – og hvert eneste øyeblikk fra verdens begynnelse – er alltid nutid for ham. Vi kan si det slik om dere vil, at han har hele evigheten til å lytte til en bønn som flygeren sender opp i en brøkdel av et sekund når flyet styrter ned i flammer.
Jeg vet at dette er vanskelig. La meg prøve med et bilde som ikke viser helt det samme, men som ligner i noen grad. Sett at jeg skriver en roman. Jeg skriver: ”Mary la boken fra seg; i neste øyeblikk hørte hun at det banket på døren.” For Mary som må leve i fortellingens oppdiktede tid, er det ikke noe mellomrom mellom det øyeblikket da hun legger boken fra seg, og det øyeblikket da hun hører at det banker. Men jeg som er Marys skaper, lever ikke i denne oppdiktede tid. Når jeg har skrevet den første delen av setningen, sitter jeg kanskje i tre timer og tenker uopphørlig på Mary før jeg skriver den andre delen. Jeg kan tenke på Mary som om hun er den eneste skikkelsen i boken, og gjøre det så lenge jeg vil, og likevel vil ikke de timene jeg bruker på det, merkes det minste i hennes tid (tiden innenfor fortellingen).
Sist sett
