Fem ganger

Fem ganger i mitt liv
har NÅ vært NÅ.
Helst har det fra veisvingen forut
vinket meg bort til seg
for så,
når jeg endelig nådde dit,
å dukke opp igjen ved en ny sving. Alltid
med samme avstand mellom oss, en stadig
forflytning av utmålte, flate distanser.

Eller bak meg, gjerne litt trist
som en hårlokk i en aldri sprettet konvolutt,
en kalender uten tid,
begivenheter knapt registrert
fordi sinnet var snudd, en omvendt kikkert.

Slik svek vi hverandre fremover og bakover.
Men de fem gangene NÅ og jeg var sammen
husker jeg som verdensrom av fryd:

Noe som et vilt mørke forvandlet til lys.
Noe som fyrtårn for slokte skip.