Om natten, når de var der, syntes haven å bli levende. Blomstene åpnet seg omkring dem og sendte dem sin luft. Og de selv åpnet sin sjel for blomstene, og hvisket elskovsord som fikk trærne til å skjelve.
Hvad var det så for ord? Luft. Barnaktige tåpelige, intetsigende ord, latter av ingenting, alt dette som er det dypeste og fineste som kan sies, det eneste som er umaken verdt å si og å høre på.